La meg referere til en samtale jeg nylig hadde med en leder fra en av kretsene i ImF. Han sa at siste vekkelsen de hadde hatt i kretsen han tilhøre var i 1956 (!), og at de har ventet på vekkelse i 40 år for lenge uten å stikke fingeren i jorden å innse virkeligheten. Han sa også: Hvis ikke vi gjør noe, så vil ikke denne kretsen eksistere om 10 år. Så avsluttet han med å si; “Jeg aner ikke hva vi skal gjøre.”

Vi er nødt til å måle det vi gjør opp mot misjonsbefalingen om å gjøre disipler. Og hvis det vi gjør ikke gjør nye disipler, kan vi ikke forsette som før. Jeg vil nesten påstå at det er ubibelsk å bruke en strategi som ikke bærer frukt. Dette gjelder alt vi holder på med, og det er alvorlig fordi det handler om menneskers frelse og evighet.

Jeg er klar over at det er noen som skiller de 12 fra de 70, men min personlig forståelse er ikke slik at de har ulikt oppdrag. Jeg klarer ikke finne bibelsk begrunnelse for dette. Jeg forstår det slik at det faktisk er disippelen (lærlingen) som er bemyndiget. Slik jeg forstår evangeliene er oppdraget til de 12, de 70 og alle andre som kommer til tro, det samme. Spesifikt siden vi lever på ulike steder, til ulike tider og i ulike kulturer og sammenhenger blir det selvsagt ulikt, men i bunn og grunn har vi samme oppdrag (sml. det allmenne prestedømme).

Det er litt problematisk at vi bruker ordet apostel i vår norske bibel. Det betyr egentlig utsendt, og det er ikke en tittel. De som leste dette på grunnspråket leste utsendt de gangene vi leser apostel. Jeg tror faktisk det er bedre for vår forståelse av teksten om vi også på norsk hadde brukt innholdet i begrepet.

- Oddbjørg