Den siste måneden har det skjedd flere ting som gjør at jeg ser rimelig annerledes på organisasjonen jeg tilhører. Jeg har vært ansatt i Indremisjonsforbundet siden august 1998 (dvs. 13 og 1/2 år) og det vi har gjort på Bryne har vell stort sett blitt møtt med skepsis. Organisasjonen er bygd opp slik at all myndighet ligger lokalt og dette har gitt oss rom til å gjøre det vi har hatt tro på. Jeg har de siste 6-7 årene holdt meg borte fra en god del sammenhenger sentralt i organisasjonen fordi det ikke har vært særlig konstruktivt og nyttig å være der. Vi har hele tiden ønsket å være innenfor organisasjonen og etterhvert har nok flere og flere sett at vi ikke var et blaff, men at vi bygde noe langsiktig. Det er selvsagt noen ting jeg personlig ser annerledes på enn hva som ImFs standpunkt, men både egen vurdering og Guds ledelse opplever jeg som om at det er til det beste å være innenfor organisasjonen (dette avsnittet for å gi litt bakgrunn).
Dette er ikke en publisering for å kritisere ImF, men for å løfte organisasjonen opp og anerkjenne dagens potensiale. Akkurat nå fryder jeg meg over å tilhøre ImF. Min opplevelse er at mulighetene og potensialet her er mye større enn mange andre steder. Det er fortsatt en god del endring som må til, men jeg kan helt ærlig ikke se hva som skal kunne stoppe disse endringene. Mye av dette skyldes ny leder i organisasjonen; Erik Furnes. Jeg opplever at han vil at organisasjonen skal innta nytt land, være på offensiven og være nyskapende og solid. Det kommer helt sikkert til å ta noen år, men det er fullt mulig.
I midten av desember fikk jeg lov å være med på en strategi samling initiert av sentralleddet i organisasjonen. Det er en pågående prosess som drives av Erik (generalsekretær), men som primært omhandler kretsene (10 stk). På denne samlingen var det ca 25-30 stk. En av oppgavene som ble gjort her var å beskrive drømmebildet 2020. Fem grupper presenterte sitt drømmebilde og ingen sa noen ting om forkynnere, møteuker eller drift av aktiviteter, og alle sa noe om disippelskap og bygging av fellesskap! Jeg var helt sjokkert! Jeg visste at ting var i endring, men at det var komt så langt visste jeg ikke. 2012 skal brukes til å forankre prosessen i alle kretsene. Blir spennende!
Første uken i det nye året var jeg på Arbeidermøte og hadde foredrag. Det gikk veldig bra og jeg fikk stort sett veldig gode tilbakemeldinger (foredraget kommer på mp3 her en gang om ikke lenge..). Erik omtalte meg som en libero, med en fri rolle etter jeg var ferdig. En slikt mandat/rolle kan jeg leve godt med 
De siste dagene har jeg også lest om at ImF skal kartlegge det norske folks holdninger til bedehuset sammen med TNS Gallup. Dette kan du lese om både i Dagen og i Sambåndet. Dette prosjektet synes jeg er utrolig spennende og gleder meg til å se hva man finner ut.
Alt i alt er miljøet eller atmosfæren i organisasjonen utrolig bra. Det er stor vilje til å erkjenne situasjonen, se etter nye måter å arbeide på, tenke annerledes og stille spørsmål rundt hva som blir gjort og hvorfor vi gjør det. Jeg skal ikke prøve meg på noen profetier, men jeg sitter med en følelse av at ImF om 10 år vil være toneangivende i Skandinavia på det å se nye fellesskap plantet og radikalt disippelskap praktisert. Jeg blir mildt sagt begeistret og entusiastisk. Joiner du meg i begeistringen?
Jeg joiner
Jeg joiner deg i begeistringen og gleder meg masse! Er vokst på bedehus skjønner du:)
*vokst opp på et bedehus;)
Join!
Då vil eg spør: Kva er det som er “galt” med forkynnarar frå ImF sentralt og møteveker??? Er alt nytt bra fordi det er nytt, og er alt gammalt dårleg fordi det er tradisjon? Eg spør….. Eg tenker at det er godt og naudsynt med nytenking og endring, men kvifor? Vil ein endra for endringa si skuld, og kaste alt gamalt, eller vil ein ha endring og ta med seg det som var positivt og bra frå det “gamle”? For ALT var vel ikkje dårleg, og ALT det nye er vel ikkje bra?!???
Jeg hevder vell ikke her at det verken er galt med møteveker eller forkynnere fra ImF sentralt. Jeg tror på ingen måte alt nytt er bra eller at alt gammelt er dårlig. Derimot er jeg enormt opptatt av at nye mennesker kommer til tro og begynner å følge Jesus, og hvis det er viktig må vi hele tiden stille spørsmål med om det vi har/gjør fører til at dette skjer.
La meg referere til en samtale jeg nylig hadde med en leder fra en av kretsene i ImF. Han sa at siste vekkelsen de hadde hatt i kretsen han tilhøre var i 1956 (!), og at de har ventet på vekkelse i 40 år for lenge uten å stikke fingeren i jorden å innse virkeligheten. Han sa også: Hvis ikke vi gjør noe, så vil ikke denne kretsen eksistere om 10 år. Så avsluttet han med å si; “Jeg aner ikke hva vi skal gjøre.”
Vi er nødt til å måle det vi gjør opp mot misjonsbefalingen om å gjøre disipler. Og hvis det vi gjør ikke gjør nye disipler, kan vi ikke forsette som før. Jeg vil nesten påstå at det er ubibelsk å bruke en strategi som ikke bærer frukt. Dette gjelder alt vi holder på med, og det er alvorlig fordi det handler om menneskers frelse og evighet.
Då må eg berre beklaga fælt for at eg har misforstått! Det viktigaste med alt arbeid er å styrkja kvarandre i trua og vinna nye for Jesus! Når eg ser tilbake på kva de har fått til på Saron, først og fremst i ungdomsarbeidet så er det heilt fantastisk. Eg opplever at mange ungdommar i dag er meir bevisste på kven dei trur på enn kva vår generasjon var på -80 talet. Det eg kjende som vanskeleg med den nye “reformen” som kom etter Alfakursa var nok det at det vart litt for “klikkete”. Mykje fokus på ektepar og småbarnsfamiliar. Då tenker eg på storsundagskonseptet…. flott tiltak som verkeleg har sin plass i bedehusland, men det kjendest vondt og vanskeleg for oss som ikkje hadde familie. “Den kjenner det best hvor skoen trykker, den som har den på.” Det ble arrangert familieturer, “uten tanke” på oss. Eg fekk i all fall ALDRI invitasjon til å vera med…. Eg veit du ikkje hadde noko med dette å gjere, men kanskje det kan vere ein tanke å ta med seg…. at dei einslege, unge, ikkje kjenner seg utføre. Det eg kjende eg sat att med var dei “gamle” møtene der dei aller fleste var frå ein alder av 60 og oppover… Av og til kunne eg tenkt meg å kjent at eg hørde til i ein større samanheng! Dette er tankar eg ikkje har lufta før, og eg rekner med at det er nokre som vil sei at det ikkje var slik, men faktisk så kjendest det slik. Og det er ikkje berre eg som har kjent på dette.
Nok om det! Det er flott at ting går framover, og at ein kjenner på “tidsånda” korleis ein skal driva det kristne arbeidet framover. Lukke, lukke til Thomas!
Join!