Her en dag oppdaget jeg at jeg var lunken. Jeg er teamleder i Bedehuskirken, har vært i «gamet» i over 13 år, jeg forkynner ofte, jeg ber og har store tanker om hva det vil si å følge Jesus. Mange har tillit til meg og opplever at jeg er en leder med integritet og vilje til å gjøre noe. De siste 2 ukene har hvem jeg er i andres øyne ikke betydd noe. Hvorfor? Fordi jeg fant ut at jeg var lunken. Rettere sagt; Gud viste meg at jeg var lunken!
Mandag 14. november hadde jeg besøk av Geir Morten Nilsen. Han landet på Sola i 17:00-tiden på kvelden og skulle undervise på ledersamling i Bedehuskirken. Jeg kjenner ikke Geir Morten godt. Jeg har møtt han noen ganger, men jeg kjenner han ikke. Vi avtale i april at han skulle kommer og tanken min var at siden han er en helt utrolig inspirerende formidler og bærer noe om relasjon til Jesus, bønn og lidenskap som er helt unikt, ville det være en god ting å få besøk av han. Vi satte oss på Mezzanin for en kaffe. Et eller annet sted i samtalen sa han følgende til meg: «Thomas! Det er du og meg som trenger å bli frelst! Det er du og meg som ikke kjenner Jesus. Det er problemet. Det er ikke de andre. Det er du og meg som trenger å bli frelst!» Jeg gjentar: «Thomas! Det er du og meg som trenger å bli frelst! Det er du og meg som ikke kjenner Jesus. Det er problemet. Det er ikke de andre. Det er du og meg som trenger å bli frelst!» Geir Morten er bergenser og snakker mye, så budskapet kom flere ganger mens vi drakk kaffe. Jeg er en stille jærbu, så jeg lyttet og nikket.
Jeg kan ikke huske sist noe traff meg så hardt i magen. Jeg har i noen måneder vært frustrert over noen ting som ikke fungerer som de skal her i Bedehuskirken, så opplever jeg at Gud sier til meg: «Det er du! Begynn med deg selv!» Jeg tror ikke frustrasjonen er feil, men Gud avslørte for meg hvor problemet egentlig ligger og hvor mitt fokus trenger å være. Som leder har jeg lett for å se flisen i de andres øyne, mens bjelken hos meg selv går meg hus forbi. Gud sier til meg: «Det er du! Begynn med deg selv!»
Jeg merket den dagen at noe skjedde, inni meg, men det gikk et par dager før jeg klarte helt å definere hva Gud ville si. Jeg vet fortsatt ikke helt om jeg klarer å forklare det slik at du forstår, men min overbevisning og det jeg kjenner på, er tydelig for meg. I dag er jeg helt overbevist om at jeg er lunken, og det treffer meg hardt i magen.
Min situasjon er at jeg leder en relativt vellykket kirke, med mange gode folk. Jeg har en nydelig kone, to barn, bil, hus, jobb og alt som skal være på plass. Jeg har ikke mange fiender, og er stort sett godt likt av de fleste. Jeg bruker mye tid og energi på å gjøre en god jobb og jeg tror at som oftest er det jeg leverer tilfredsstillende for folk rundt meg. Jeg vet hvordan jeg skal unngå bråk og oppstyr. Det er stort sett harmonisk rundt meg; gjennomsnittlig. Hvis det er mulig å snakke om et privatliv, ser det også veldig greit ut. Ting er bra, men det skiller seg ikke ut som ekstraordinært (ikke det at det er et mål i seg selv). Vi er stort sett opptatt av oss selv, vårt eget evig liv og barnas. Gjennomsnittlig.
Det jeg opplever Gud sier til meg er: «Det som du definerer slik som du nå gjør; det kaller jeg for lunkent!» Bang!
For å dra dette i en bibelsk kontekst. «Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn.» (Åp 3:15-16) Her defineres 3 typer mennesker; kalde, varme og lunkne. Hva kald og varm er sier seg nesten selv, lunken derimot er kanskje litt mer “tricky” å finne ut av. De fleste av oss vet om vi tror på Jesus eller ei. Det bestemmer om vi er kalde eller varme. Deretter kommer en slags ekstra utfordring. Hvis du tror du er varm, finnes det også en mulighet for at du er lunken. Videre står det: «Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting» (Åp 3:17a). Det er meg. Det kunne jeg sagt. Akkurat dette kunne jeg sagt. Nøyaktig likt! «Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se. Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» (Åp 3:17b-20) Det Jesus fortsetter med å si er disse kjente versene om å stå utenfor døren å banke. Rammen her er en som meg; som tror, men Jesus er parkert på utsiden. Dette avsnittet er til en kirke. Dette budskapet er til meg som tror og følger Jesus. Dette budskapet er til meg! Lunken er at jeg er rik, har mer enn jeg trenger og mangler ingenting. Lunken er at ting ser fint ut og er helt gjennomsnittlig. Lunken er at Jesus står utenfor døren og døren er lukket.
Geir Morten sa til meg; “det er du og meg som trenger å bli kjent med Jesus. Det er vi som ikke kjenner Han.” Hvis Jesus står på utsiden, er det vell ingen tvil om at relasjonen lider.
Jeg har følt meg enormt avslørt. Jesus har avslørt lunkenheten min. Det gjennomsnittlige og det som ser så fint ut ble liksom bare brettet ut og lagt helt åpent foran meg og foran Han. Han visste det selvsagt! Det at jeg er lunken er ingen nyhet for Han. Det er en nyhet for meg. For meg er det en ordentlig nyhet som kom helt overraskende.
Jeg er en type som veldig fort legger en plan. Jeg prøver å gjøre meg ferdig meg omvendelsen; observasjonene, refleksjonene og diskusjonene. Det har jeg prøvd å stritte imot denne gang. Jeg har prøvd å velge å være i dette moduset at Jesus avslører meg og knuser meg. Jeg er fortsatt lunken. Jeg er fortsatt avslørt. Jeg er fortsatt et annet sted enn der jeg bør være.
Jeg antar at en del av dere tenker at Thomas du må ikke være så hard mot deg selv. “Ro ned litt Thomas! Ta det litt rolig Thomas.” Hvis det er en ting jeg vil du skal huske fra det jeg skriver her er det følgende: «Jeg er ikke hard mot meg selv. Jeg har ikke tenkt å roe ned. Jeg er ærlig og jeg har aldri følt meg så fri som disse siste 2 ukene. Sannheten om hvem jeg er setter meg totalt fri.» Mange av oss tror at omvendelse er å trykke seg selv ned, men det er det motsatte; fordi det setter fri.
Det er nok mange som klarer livet på egenhånd og ikke trenger Gud for å stå oppreist gjennom dagene… De tror de lener seg til Gud, mens sannheten er at de går, lever og tjener for egen maskin. At vi elsker å ha Jesus som frelser, betyr ikke at vi lar ham være Herre i, over og gjennom våre liv.
Hard mot deg selv? Enig i at det ikke er det, men om så skulle være, det er bedre å være litt hard mot seg selv her på jord enn å få en hard dom når vi står foran Gud. Det er som du sier, ærlighet om tingenes tilstand. Og jeg håper du klarer å gi det tid i stede for å jobbe deg gjennom det. For dette er ett verk bare Gud kan gjøre, du kan ikke forandre det indre mennesket selv, Gud må virke i deg. Og det starter med den sorg som driver oss til omvendelse. Men siden Gud ikke er interessert i overflatebehandling og “quick-fix”, tar det tid. Gud ønsker å forandre hjertet.
Du er heldig, Gud elsker deg så mye at han stiller deg til veggs, det er ett privilegium. Det som er like bra å se, er at du er åpen for korreksjon, at du ikke har “forherdet hjertet” mot Herrens formaning. Gud vil fullføre det verk han har startet, han trenger bare at du slutter å styre og streve slik og lik Maria setter deg ved hans føtter og lar deg fylle av hans nærvær og hans sannhet.
Ønsker Guds fred og velsignelse over dag og liv. Du er på ett utrolig spennende og utfordrende sted nå, og gir du Gud den tid han vil ha, vil reise videre overgå alle tenkelige drømmer
Steike Thomas. Takk for ærligheten. Takk for at du tørr å si at de “flinke” kristne, som meg og deg, kan være av de lunkne. Jeg kjenner meg igjen – og det er i grunn ganske så befriende. Ikke fordi jeg vil, men fordi det er sant. Fordi det er Gud som påpeker – og det er frigjørende. Takk!
Takk for at du delte! kommer hjem i jan/feb
kaffi?